Kjære lille Melina vår, 3 år og bittestor. Eller storelille? Stormfulle, iallfall. Du blåser din mor og far overende, i det minste. Å være Melina er nemlig ikke bare bare. Å være den første oppe, og få resten av gjengen på beina. Å være den som skal spise med maten i fanget og ikke søle, huske på å lene seg over skåla, og ikke tøyse ved bordet. Å huske å høre med ørene og lukke munnen, vente på tur og klare selv. Å bli snublet i og dunket borti fordi du er høyt og lavt hele tiden. Å være bittestor, eller storeliten, og så lystrer ikke beina. For storesøster er så lang, så rask og så stor. Og så må du få de små beina til å tråkke fort, løpe fortere og få føttene til å lystre, gå samme vei, dit hun fører an. Og så skal du huske alle ordene dine, bruke stemmen så den forteller om det urettferdige, eller det dumme, men storesøster snakker bedre, fortere. Og så må sinnastemmen pakkes bort, iallefall en stund. Og du biter tennene sammen, tørker tårer, drar lua over ørene og løper etter. Dit hun leder vei. Det er ikke for pingler, å være lillesøster. Du er så tøff. Så gal. Så morsom. Og vi er så stolt av deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar