For et par dager siden kom jeg over historien om baby Brianna, uten å vite hva jeg snublet borti. Jeg har sjeldent blitt så påvirket, og sjelden har noe truffet meg så hardt, som historien om den lille jenta som bare ble 5 mnd. gammel. Jeg skriver denne posten av to grunner,1- alle burde, nei, -MÅ vite at det finnes slike mennesker der ute, som Briannas foreldre.
2- egenterapi. Dette har gått så hardt innpå meg at jeg rett og slett har sørget i flere dager. Jeg har grått meg i søvn, og jeg har flere ganger i løpet av dagens vanlige gjøremål måttet stoppe og tørke tårer.
Selvsagt rammer det meg ekstra hardt når jeg har Malin, som for ikke lenge siden var like gammel som Brianna, og det hjelper heller ikke at jeg har nesten samme bilde av en sovende Malin. Forskjellen er bare at Malin lever videre.
Så her er historien om baby Brianna, men vær så snill å la vær å lese dette, hvis du mistenker at det blir for mye å håndtere.
Dette er en av de verste kjente historiene om barnemishandling...;
Brianna Lopez ble født 14. februar 2003 i Las Cruces, New Mexico. Hun hadde to unge foreldre som delte hus med flere i familien. Undersøkelsene viser at Brianna hadde lidd under mishandling hele sitt lille liv, men det kulminerte natten 18 juli samme år, da hennes mor, far og onkel tok til å drikke øl.
Tre øl ut i kvelden slokner hennes mor, og baby Brianna er overlatt til sin far og onkel. De kaster henne i luften, opp mot taket, og lar hodet treffe taket 3 ganger. To av gangene blir hun ikke tatt i mot. Brianna er ved bevissthet og gråter.
Da moren kommer til seg selv utpå morgenkvisten får hun ikke liv i jenta som ligger på gulvet. Da hun spør faren og onkelen om hva de har gjort, sier de bare at de "lekte litt røft" med jenta kvelden før. Brianna puster ikke, og moren ringer 911, -jenta blir kjørt til sykehuset. Kl. 11 blir hun erklært død.
Ved mottakelsen ser de at jenta er blå fra hodet til tærne. De små fingrene er full av kutt og sår. Hun har 11 mennesklige bitemerker i varierende stadier av heling. Obduksjonen viser at hun har brudd på ribbein, frakturer på hodeskallen, frakturer i bena og oppsvulmet hjerne.
Onkelen og faren innrømmer å ha voldtatt jenta ved flere anledninger.
Hun ble bare 5 måneder gammel, -den lille kroppen orket ikke mer mishandling.
Da politiet går igjennom huset finner de ikke et eneste bilde av jenta. Ikke ett bilde av at hun er nyfødt, at hun smiler, eller leker på gulvet. De eneste bildene de har er fra før obduksjonen, og et av de er av den døde jenta liggende på et teppe med store blå merker på hele hodet. Dette bildet tar de, og retusjerer det, slik at alle merkene etter torturen i dette livet blir borte, og de sitter igjen med et bilde, av ei lita mørkhåret engel som tilsynelatende sover. Fredelig, til slutt. Det som river mitt hjerte i to, er at hun kanskje aldri ble holdt med ømhet. Jeg har skjønt hvor mye som skal til før en baby får blåmerker. De er godt "polstret" med mye bløtvev, -Malin dunker stadig borti ting, men er nesten aldri blå. Tenk hvilke smerter jenta må ha hatt, bare når hun ble løftet, pga. alle de små og store skadene hun hadde.
Historien om Brianna vil jeg aldri aldri glemme, og jeg vil ære hennes lille liv ved å minnes henne slik hun burde huskes, uten blåmerker, bare "sovende"...
For vi må aldri glemme...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar