70 års lag!

Malin hadde fått ny fin kjole fra "tante" Ann Helen, og syntes hun var så fin i "sole mine". Vi fikk skikkelig servering, og Malin satte til livs både rekesmørbrød, laks og eggerøre, litt roastbiff og løk, og så et helt stykke marsipankake. Nammenamm. Det var umulig å ikke bli litt blidere, selv om vannmangelen var prekær på andre siden av veien. Men så skulle det vise seg, etter at godjenta var mett og fornøyd, og sov søtt i senga si, at vannet hadde steget drøye 2 desimeter siden først på dagen. Godt påkledd, og utstyrt med to lommlykter, og ett snøre med påknytt hestesko, kunne vi konstantere at vannet sakte, men sikkert, iallefall var stigende.

Vi satte på brønnpumpen, og fikk dermed vann til håndvask og nedtrekk i wc. Så var det bare å vente på søndag morgen, og mer påfyll.

Man savner ikke vannet før brønnen er tom...

... Men hvorfor fanden skulle brønnen gå tom akkurat når husfruen sto på badet med hårfarge i håret...? Med et vanntrykk lik null, -når det såvidt sildret ei lita stråle vann fra dusjhodet, satt mor på baderomsgulvet og febrilsk prøvde å få vekk all fargekremen fra hodebunnen. Tilslutt freste bare dusjen, og spyttet kaldt, skittent brønnvann utover meg. Da røk husfreden og hormonene sto i kok. Det gikk ei kule varmt, og jeg skal ærlig innrømme at det kom noen gloser om bygdeliv og bosetting i skog og "grisgrendte" strøk. For etter 50 år i det kuldehullet som dette er, og med en kulderekord på 37 minusgrader, en snøfattig vinter for mange herrans år siden, så skal den gå tom NÅ? En lørdagsmorgen når jeg farger håret? Nei, det er ikke greit. Ikke litt en gang...!

Ja ja, vannets status forble uforandret utover lørdagsformiddag, tomt, borte, vekke. No more. Etter 7-8 telefoner traff jeg endelig en blid og hyggelig fyr i andre enden, som sa han kunne skaffe en tankbil med vann, men det ble ikke levering før søndag morgen.

Vi skulle i 70-års lag til nabokona, så her var det bare å varme litt på vann fra First Price, innkjøpt på nærmeste og eneste butikk innenfor et kvarters radius, vri opp en klut, og late som man var på hyttetur i egen heim. Men man kommer da et stykke på vei med kattevask også, og så bar det over til nabo'n (Mer om det i eget innlegg)...

Det må nevnes at det er snakk om at det skal graves ned vann og kloakk her, med start allerede når telen går (en gang i mai), og at det etterhvert vil komme et krav eller pålegg om tilkobling. Gubben hadde fra før ringt og undersøkt hvor mye dette ville koste, og fikk beskjed om at det ville koste ca. 70.000,- Dette syntes han selvsagt var helt avsindig, men etter gårsdagens kjefting og smelling, så var plutselig ikke 70.000 så galt likevel. Jeg har sagt unnskyld altså. Jeg var ikke sur på han, -bare på situasjonen... :)

Det hører også med til historien at det ikke skal graves vann og kloakk for oss som er bosatt langs denne skogsveien, nei, det ville vært aldeles for meget. Det er jo for å forsyne hyttefolket på Sjusjøen med muligheten for alle bekvemmeligheter, ikke for oss andre, fastboende. Thank you, Sjusjøen! Neste gang jeg står ved siden av en fyr på butikken, med Fjellräven dress, og BMW X5'en parkert utenfor, og 3 sjarmerende småbarn i baksetet med hver sin dvd-spiller og Iphone, så skal jeg si takk. Tusen tusen takk. God tur på hytta, ha en fin helg, og kos deg med steamdusjen og badekaret, skjært ut av et helt stykke marmor, hentet fra Italia. Jeg skal tenke på deg, neste gang jeg dusjer. Takk.

Skal du ha bank?

Lille Malin Bustehode med pappas boksehansker. Det var så store "votter" at hun nesten bikket over ende!

Nesting.

Eller på norsk; redebygging.

Det er det mor i huset bedriver om dagen. Hjelpes meg. Jeg kan vel godt forstå at det kan være bittelitt intenst å dele hus med meg akkurat nå, fordi jeg kan midtveis i en setning (om noe helt annet), plutselig bryte av, og begynne å snakke om... Vel... Ja, babyutstyr. Eller noe annet viktig babyrelatert. Sukk. Men jeg er vel litt slik, kanskje; -at når jeg har fått noe for meg, så skal det skje, og helst fort. For alt man er ferdig med, det er man ferdig med. Og det er jo sant. Godt for alt som er unnagjort, for plutselig kommer dagen da, før eller senere enn man hadde regnet med, -som man IKKE lenger har tid til å pakke, styre, kjøpe inn.

I dag er det vuggen, eller det som skal være senga de første månedene, innkjøpt. Turen gikk helt til Elverum og barneforretningen Babbel, som forhandler Miyo babyhammock. Fiiine fine fine fine vuggen! Gleder meg til å teste ut denne "live", dette skal jo være utrolig enkelt å flytte med seg da, vi skal ha en takkrok på stua, og en takkrok på soverommet. Spennende spennende. Vi har altså kjøpt den uten dette stativet da, for her er det om å gjøre å beholde mest mulig fri gulvplass.

Snutt fra vuggen i bruk finner dere her;

http://www.youtube.com/watch?v=aBpQ_fxoBrM

En ny liten milepæl...

For selv om det kommer noen nye ord hver dag nå, og Malin skravler greit i vei med 6-7 ord i setning (ikke alle like forståelige for alle andre), så er det jo unektelig blitt litt lengre mellom de småstore "milepælene". Og til nå har ikke Malin sagt "Malin", hun har sagt "min" eller "mine" når hun har ment Malin, eller "Malin sin". Men i dag ved middagsbordet sa pappa "Pappaaaaa" og Malin svarte med "Maaaaliiin"... Mange ganger etterhverandre. Så nå sier Malin Malin om Malin. :) Moro!

Vakreste i verden

De to skjønneste i hele verden, min kjekke mann, og min vakre datter. Jeg er så glad i dere!

Bollebaking

Endelig begynner krefter og energi å komme tilbake, sakte men sikkert! Så i går ettermiddag bråbestemte vi oss for å slenge sammen en bolledeig til "eftas". Malin er ivrig baker og elsker å være på kjøkkenet. Selv om hun synes Kitchen Aid maskina er litt skummel på full speed, så er hun så nysgjerrig at hun omtrent har hodet oppi maskina. Og det er stadig noen små fingre som jeg må ta bort, når nye ingredienser skal tilsettes. Malin lagde sin helt egen bollefigur, den var så søt at vi hadde ikke hjerte til å lage "ordentlige" boller av den... En helt orginal bolleorm! :) Med øye av rosin. Eller "ussin" som Malin sier.

The Ugly Truth

Neida, jeg gråter ikke. Jeg bare er sånn.

Forkjølelsens sanne ansikt er virkelig, virkelig ikke vakkert. Jeg skrev i tidligere innlegg om "sykdomståken", og at den første uka i januar er bare grøt. Når dere ser bilder av hvordan jeg faktisk så ut, så skjønner man muligens at man ikke var helt "på". Her snakker vi hår til alle kanter, rød nese, hovne øyne, rødflammet, blæk og pløsete kropp og aldri mer enn en håndsrekning unna snytepapir. Fabulous!

Men det som har skjedd...

...er at vi tross alt hadde en fin julefeiring, husfar ble ett år eldre i romjula, og fikk seg ny arbeidsbil, hentet til Hedmarken hele veien fra Fredrikstad. Nyttårsaften var vi hos søster og mann og barn på nydelig middag, og barna (noe høye på sukker) løp rundt og satte ny rekord her i huset på sen legging. Veslesnuppa traff ikke puta før klokka var nærmere halv ni, og sov som en stein til langt på dag 1.januar. Så er det ei uke som er fryktelig grøtete, var så langt inn i sykdomståken at jeg strengt tatt husker ittno'. Årets første gladmelding kom da husmor fikk sms om at hun hadde vunnet designsko til uanstendig mye penger, og to dager etterpå kom de på døra med bud.

Så til gladmelding nr. 2, -bildene som SKULLE vært julekort, var ENDELIG klare hos fotografen, og de var som vanlig helt nydelige. Det er en grunn til at vi stadig tar nye bilder hos nettopp denne damen, hun er virkelig fantastisk flink til å fange øyeblikk "på film".

Her er et lite utvalg, resten reserverer vi oss til å vise frem til de nærmeste ved neste besøk. :)

Ellers vokser gravidmagen og nå nærmer vi oss den magiske 30-ukers grensen. Tenk, om 8-10 uker er vi plutselig tobarnsforeldre...! Skummelt! :)

Håper deres start på 2011 har vært friskere enn våres, nå ønsker vi alle litt forsinket Godt Nytt År! :)

Herlighet så lenge siden sist innlegg.

Det er vel nesten rekord, og ikke en positiv sådan. Vi følger jo med på flere andre småbarnsforeldre sine blogger, og synes de er sååå kjedelige når det er få innlegg i uka, og her har det skjedd fint lite siden jul. Og tiden har vært veldig veldig lang, eller skal vi si, tung, siden jul. Vi har nemlig fått kjenne på sykdomskjøret, siden Malin ble syk med halsbetennelse tidlig i juleuken. Lille Julaften hang far i huset over porselenet på badet og tilba ukjente guder, og deretter fulgte Malin på med omgangssyken og alt dèt medfører. Nyttårsaften ble husmor dårlig, med akutt ryggvondt som utviklet seg til kraftig forkjølelse, og så var det gubbens tur, IGJEN, med en forferdelig omgangssyke som resulterte i at det nye året startet med sykmelding for oss alle sammen. Malin hjemme fra barnehagen, mor hjemme fra jobb, og far hjemme fra jobb. Milde skaper. En stund må jeg ærlig innrømme at jeg ville bare dra til et hotell, langt langt unna syke folk, klesvask og oppvask, men det hadde vel ikke hjulpet på arbeidsmengden, er jeg redd. Til alt hell har mor i huset i det minste sluppet unna oppkastsyken, for dèt tror jeg at jeg hadde taklet veldig dårlig.

Nå, sånn ca. midt i januar, begynner endelig ting å se lysere ut. Malin er i fin form og skal fra uka igjen ha normal barnehageuke, gubben har ikke lenger magevondt, og mor har en småraspete hes whiskeystemme, men føler seg ellers i fin form. Takk og lov!