22.03.2011

...ble det bursdag! Melina (mellomnavn) Amundsen ble født kl. 07.37 på SI. 3590 gr. tung, 48 cm lang, og 35 cm om hodet. Mandag kveld kl. 22.50 skulle bare mamma hvile seg litt på sofaen, strekke på magen, som hadde hoppet og danset hele dagen. Plutselig merket mor noe rart, tuslet på toalettet, og kunne konstantere at vannet gikk. Ga beskjed til mannen, som ringte sin mor, mens jeg ringte sykehuset. Innen 25 minutter var svigermor på plass, hun skulle være barnevakt for Malin, mens vi var på sykehuset. Jeg hadde vært i dusjen, og kunne ved avreise mot SI konstantere at det var 4-5 min. mellom riene. Det var ikke vondt, men jeg kjente sammentrekningene. Kl. 00.25 ble vi tatt imot på fødeavdelingen, av den samme fantastiske jordmoren som tok i mot Malin, 2 år og 4 mnd tidligere. Jeg ble undersøkt, men hadde bare 2 cm åpning. Så var det bare å vente da, mens riene tiltok, sakte men sikkert. De var kortvarige, ca. 20-40 sekunder, men jeg håpet at de virket som sist, -og var effektive. Far hvilte seg litt, mens mor lå og kjente på kreftene, og ventet på ny undersøkelse. Men da jeg ble undersøkt igjen et par timer senere, så viste det seg at det fortsatt var kun 2 cm. Sukk. Ikke noe å gjøre med det, demotiverende var det, skulle dette bli en sånn langdrøy affære...? Jordmoren foreslo modningsakupunktur, og jeg sa ja, -vi prøver alt som kan hjelpe. Etter ytterligere en stund, så ble jeg undersøkt igjen, "tøyelige 3cm." var beskjeden fra jordmoren. Nå begynte det å gjøre ganske vondt, så jordmor lurte på om hun ikke skulle få tak i anestesi-legen, slik at vi kunne forberede epidural. Jeg hadde vært veldig klar hele veien på at jeg skulle, nei, måtte få dette, og jeg tror nesten jordmor var redd for å få skylda, dersom vi ikke skulle rekke dette. Så legen ble tilkalt, ei hyggelig dame, og kl. 05.45 var epiduralen på plass. Da kl. var 06, så kjente jeg at den hadde begynt å virke, men liksom ikke så godt som sist... ...Nei... Vent litt... Ikke som sist i det hele tatt...?! Hvorfor VIRKER ikke epiduralen...?! Hvorfor gjør det bare mer og mer vondt...? Auauauauauauau....! Etter 3 "push-doser" og full effekt på pumpen, kjente jeg fortsatt ALT, og det med full styrke. Riene rev og slet, og jeg ville bort. Nå. Men da jordmor skulle gå for å hente masken til lystgassen kom hun ikke lenger enn til døra, da kom det nemlig fra senga; "åååååh... Aaaaaauuu... Jeg... måååå... tryyyykke...!" Og da var det bare å la det stå til. Det tok ikke mange trykkene før hodet var godt nede, og dermed skiftet "vondten" fra forferdelig, til noe jeg kjente fungerte. Nå skjer det...! Det er neimen ikke deilig å føde, men vet du hva? Jeg var aldri redd for å dø, slik som andre har fortalt. Det er en rar smerte. En merkelig smerte som rir èn, men som like fullt er fullstendig glemt, i samme sekund som et nytt lite vesen blir lagt på mors bryst. Men opplevelsen denne gang ble ganske så anderledes fra første fødsel. Fra å ikke kjenne noe, annet enn akkurat selve "kroningen", så kjente jeg denne gangen alt. Absolutt alt. Fra rier til trykketrang, til kroning, fødsel, etterbyrd, bedøvelse, sying (to pyntesting), og vask. Men 3 timer senere var Melina ammet, mor tuslet i dusjen, og kunne fornøyd tusle over på barsel, iført verdens flotteste nettingtruse og kjempebleie. Lækkert. En fantastisk, ekstrem, vannvittig, voldsom og intens opplevelse, som har gitt oss et helt nytt lite mirakel, ei sprell levende lita prinsesse. Snill, rolig, fornøyd, og med godt sovehjerte. Fantastiske lille Melina. -Velkommen til oss!