torsdag 21. oktober 2010

Hui hvor det går!


...Tiden altså! Nå har det skjedd fryktelig mye på liten tid. Mest helt ordinære, hverdagslige ting, men alt det har gitt mor følelsen av at det er noe "hele tiden". Da ryker bloggen først, og det blir dårlig med oppdateringer. Det er en fin tid da, som vi har nettopp nå. Vi har ikke vært fælt mye plaget med regn (heller at det begynner å bli kaldt, -9,5 var det her i går morges), det spretter/skal sprette ut babyer på alle kanter, og Malin er snill, morsom, og så hinsides god om dagen, at vi går bare rundt og smiler.

Mor har baby i magen, og er snart 18 uker på vei. Tenk, nesten halvgått løp. Formen er fin, og etter at jeg kutta sjokolade (sjokomelk og Freia melkesjokolade) så er migreneanfallene borte. Det eneste er at man blir trøtt innimellom, men da får hønemor ta seg en liten høneblund. :) I dag var vi på ultralyd, og alt sto bra til. Nurket sto og trådde vannet, vrei på seg, hjertet slo, og bena var godt samlet under hele undersøkelsen. Så "hemmeligheten" får forbli hemmelig litt til, men 2 jordmødre kunne ikke se "noe som stakk ut", så de holdt en knapp på jente, men sa ingenting sikkert.

Jeg skal innrømme at jeg har nok vært litt fastkjørt på dette med kjønn, og ønsker meg fælt ei jente til. Av to grunner jeg er bevisst; 1) Vi har så masse klær og utstyr som er utpreget jentete, og trenger nesten INGENTING, til en ny jentebaby. 2) Det er kjent, vi har ei jente fra før, og jeg vet hvordan jeg forholder meg til stell og ompusling av ei jente. Det er sikkert dumt å si, og det hadde sikkert blitt den naturligste ting i verden, hadde vi skulle hatt en liten gutt. Men lell...

...Og så får man plutselig satt tingene i perspektiv; i heisen på tur opp i 5 etg. på sykehuset, kommer det inn ei lita skolejente, og hennes mor, og jenta har Downs. Ei blid og skravlete jente, men sikkert ikke mentalt der hun skulle vært som 9-10 åring. Da tenker man at "gutt eller jente", det er jo akkurat det samme, så lenge man får luksusen av å sette et friskt og velskapt barn til verden. Og det er jeg takknemmelig, og ydmyk for.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar