Et innlegg på siden...

For i disse tider går tankene rundt babyer og barn. Flere rundt oss som skal ha små, noen for første gang, andre for andre gang. Og spørsmålet dukker jo opp, om ikke vi skal ha søsken til Malin. Og det er jo klart at vi tenker på det, men så er det rart med det da, når man liksom er "ferdig" med èn, så skal man begynne på nytt? Med nattevåk og magevondt, og amming, og alt dette med ei lita fra før. Denne gangen kan man ikke bare sove på sofaen når det passer seg sånn, man må faktisk fungere som foreldre til førstemann også. Men "alle" gjør det jo, det er sikkert like naturlig med nr. to, som med nummer èn. Men det er rart å tenke på, når man ikke er i situasjonen selv.
Og så er det disse tv-programmene da. Unge Mødre, Jordmødre, Sykehuset og alle de der. Jeg får den samme nervøse følelsen i magen fortsatt, enda jeg allerede har født et barn. Jeg vet hvordan det er. Og fortsatt sitter jeg og nesten holder pusten når det er fødende kvinner på tv. Med ett husker man den laaaaaange varme natta, og følelsen i kroppen. Selv om jeg ikke hadde smerter, så husker man ubehaget. For det er jo ikke behagelig å føde. Men lite slår følelsen av et nyfødt barn på brystet. Kosen ved amminga. Det første smilet. Det er jo så man blir rent misunnelig på de som skal ha små. Er vi heldige, så blir det vår tur igjen også. En gang. Bare ikke akkurat her og nå. Godt man har 9 hele måneder med opplading og forberedelser, både fysisk og mentalt.
Og til de som skal ha små for aller første gang; ikke sett deg ned og SE på en fødsel. Hvorfor i all verden vil man gjøre det? Det er ikke vakkert, det er ikke flott, Gud har montert hodet i èn ende, og underliv i en annen, -for en grunn. Det er jeg helt overbevist om! :D